Den hemmelige døden – del 1

Gravplass nummer 16 i Donetsk er det stedet med flest soldater.

Gravplass nummer 16 i Donetsk er det stedet med flest soldater.

Alt som er igjen av de unge døde er en jordhaug, et nummer og et kors.

De neste dagene skal jeg forsøke å nøste i hemmelighetene rundt de unge døde i Donetsk.

Krigen i Øst-Ukraina har mange tryner. Det er uterestaurantene i sentrum av Donetsk, med vannpiper på tilbud, tenåringer som deler en flaske med cognac og nybygde burgerrestauranter.

Det er bestemødrene som ber om penger i en liten plastkopp i promenadene. Det er den voldsomme administrasjonsbygningen, med dens svarte-og-røde-flagg, bevæpnede vakter, nattlige flombelysning og påmalte russiske slagord. Det er bussjåførene som kjører 40-bussen fra sentrum til forstedene, og når som helst kan bli truffet av en rakett når bussen nærmer seg frontlinjen.

Det er ryktene på nettet.

Politisoldatene som arresterer alle som er ute etter klokken 23. Det er de fengslede aktivistene, de deporterte journalistene. Det er gamle menn som griner. Bestemødrene som flirer med svart blikk. Bikkjer som en gang var tamme, men som nå regjerer villastrøkene alene.

 

Og det er de døde soldatene.

Guttene som slutter å puste, banne og le bare 20 år etter at de kom skrikende til verden. 

Hvem var de? Hvor kommer de fra? Hvor blir de gravlagt? Hvor mange er de?  

I krigen i Øst-Ukraina er det de enkleste spørsmålene som er de vanskeligste å få svar på.

I denne bloggserien skal jeg og min lokale kollega Alex likevel forsøke å finne svar.

Stadig flere døde

De siste ukene har det blitt et presserende spørsmål, det mener både jeg og Alex. Krigen er opptrappet siden for få uker siden.  OSSE (Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa) rapporterer om flere beskytninger med stadig tyngre våpen. I noen landsbyer er det full krig der det angivelig går mange liv tapt, hver dag. Det er imidlertid ikke jobben til OSSE å telle antall døde, med mindre de befinner seg på åstedet selv.

Den såkalte Folkerepublikken Donetsk offentliggjør heller ikke antall drepte, men ryktene går i byen.

En kamerat av meg har en tante som lunsjer sammen med sykehuspersonalet. De forteller om 17 lik om dagen. En annen kamerat overhørte en kommandant snakke om syv drepte på èn gang over telefonen.

Han har fått et bilde og en velstelt grav, i motsetning til mange andre unge, døde i Donetsk

Han har fått et bilde og en velstelt grav, i motsetning til mange andre unge, døde i Donetsk

Hvor blir de døde av?

Noen sier de blir brent i mobile kremasjonsovner. Andre sier de blir sendt tilbake til Russland med tog eller lagt i umerkede massegraver.

Alex og jeg lurer på hvordan vi skal dokumentere akkurat det.

De tomme gravene

Det er torsdag ettermiddag da vi ankommer kirkegården nummer 16 i Donetsk. Det er regn i luften, vind i trærne, i bakgrunnen hører vi pågående skyting. Foruten en vaskedame kledt i grønt forkle, som pusser de største gravstedene, er kirkegården tom. Det er bare oss og de døde. Vi har spurt oss frem hit, via begravelsesbyrå og gravstøttemakere. De har sagt at det er her de blir begravet, de unge soldatene.

Det første jeg legger merke til er de nye, pyntede gravplassene. Hauger av jord med plastkranser. Kanskje noen friske roser, og et provisorisk portrett over trekorset. Men dette er ikke soldatene. Dette er de nylig vandrede pensjonistene.

Øynene mine går i andre retninger av gravplassen, og da skjønner jeg det: Det er ikke de unges graver som er mest pyntet. Det er de unge som er glemt på denne gravplassen. Feltet med soldatene er kun jordhauger. Vi teller 300 graver. Noen av dem har bare nummer, for disse er aldri identifisert. Andre har ett ord skrevet for hånd på trekorset: ”soldat”.

Cirka halvparten er riktignok pyntet med enslige plastkranser. Ett av gravstøttene har festet på seg det novorussiske flagget. Andre har et falmet portrett bundet til trekorset, i påvente av en steinstøtte. Men det er påfallende; Selv gravplassene med navngitt soldat er mindre pyntet enn pensjonistenes plasser.

I enden av soldatfeltet på gravplassen ser vi 14 nygravde graver. 14 jordhull som venter på hver sin kropp. Er gravene gjort klare til nylig drepte soldater?

Vi går bort til den gamle damen i grønt. Hun pusser et svart gjerde til et av gravplassene med en klut. Den ser nylakkert ut når hun drar kluten over gjerdet.

”Jeg vet ingenting. Dere må snakke med ledelsen,” sier hun.

Hun har et slags beskjedent flir over ansiktet, som avslører en tanngard i svart. Så snur hun seg vekk, uvillig til å møte blikket vårt.

”Jeg kan ikke si noe, og jeg vet ingenting.”

Hva skjedde med Aleksandr?

Vi går tilbake til gravplassen, og noterer ett par navn. Aleksandr ble bare 19 år. Bildet hans viser en guttunge på cirka 15 år med blondt hår, hvit skjorte og søtt smil. En sterk kontrast til profilbildet på Vkontakte, der han peker med et gevær med kikkertsikte. Ansiktet er dekket av en balaklava.

Lenger ned på profilsiden har han postet: ”Jeg elsker pandaer, men jeg er ikke så glad i mennesker.” Hva skjedde med Aleksandr?

14 tomme graver i Donetsk

14 tomme graver i Donetsk

Jeg finner en artikkel på en russisk nettside, som omtaler hvordan Aleksandr og to andre menn døde. Aleksandr var den morsomme i bataljonen, står det. De andre kalte ham bare ”Den morsomme”. Men den prorussiske nettsiden skriver sarkastisk; ”Motstanderen syntes ikke han var like morsom”. 22.januar 2015 blir 19-åringen truffet av en snikskytter under en av kampene om flyplassen. Liket blir liggende i èn måned før det blir funnet.

Lik i en krig

Det er ikke en uvanlig historie. I etterkant av de kraftige kampene mellom opprørerne og regjeringssoldatene om flyplassen i Donetsk, ble det liggende mange kropper igjen. Røde Kors hentet ut noen i mars i fjor. Andre ble overlevert mellom partene. En ukrainsk soldat har fortalt meg at de puttet prorussiske soldater i en fryser før de trakk seg tilbake.

Når man snakket med de prorussiske soldatene i starten av krigen, fortalte de at motivasjonen deres var å bekjempe fascismen. Noen ganger etterfulgt av et: ”Vi gir oss ikke før vi tar over Kiev”. Nå er tonen mindre optimistisk.

Soldatene er slitne av en pågående krig som ikke er en krig. Av at fronter ikke flytter seg. Av at de har mistet av syne det som var det opprinnelige målet.

Og døden, døden kommer ikke med fanfarer eller heltemodige replikker. Krigen i Øst-Ukraina er intet shakespearsk kongedrama.

Bestemoren til Aleksandr

Min kollega Alex skriver til bestemoren Aleksandr på sosiale medier. Hun svarer straks. ”Moren hans giftet seg på nytt, og det går ikke så bra med meg. Men dere kan ta kontakt med onkelen hans.” skriver hun.

Men onkelen er i militæret, og jobber selv skift. Han sier seg villig til å møte oss, men det kan ta noen dager å få en avtale.

Søndag reiser vi til en annen kirkegård, for å finne pårørende til soldater som er drept i krigen de siste ukene. Kan de gi oss svar på hva som skjer når en ung soldat dør i Donetsk? På hvorfor unge gutter ofrer livet sitt i krigens frosne fase?

Les mer om dette i del 2 av ”Den Hemmelige Døden”.