Den hemmelige døden – del 2

Evgenij ble bare 22 år. Hvorfor dro han i krigen?

Evgenij ble bare 22 år. Hvorfor dro han i krigen?Nabojenta vet ikke hva som drev Evgenij (22) til krigen eller om noen andre enn henne steller graven hans

Nabojenta vet ikke hva som drev Evgenij (23) til krigen eller om noen andre enn henne steller graven hans

– Hva er målet deres med å være her? Skal dere fotografere?
Kirkegårdsvakten kommer løpende etter oss. Min kollega Alex vifter ham vekk.

– Nei, vi er bare interessert i soldatenes graver.

Jeg og Alex er her for å se gravene til soldatene som er drept våren 2016. Er de mange? Hvem er det som ofrer seg for en krig som allerede er i frosset tilstand? Stemmer det at 17 soldater dør hver dag. At de blir lagt i massegraver?

Det kan ta tid å dokumentere dette, og vi vet ikke om vi får det til. I denne serien skal vi likevel forsøke å finne svar.

Du kan lese starten av denne serien i del èn av Den hemmelige døden.

Solfylt søndag ved graven

Det er en solfylt søndag i Donetsk, og Alex hadde rett i at det er dager som dette som får innbyggerne til å besøke sine døde. Det er et underlig syn. Bråtebranner stiger opp mellom gravstøttene. Noen har piknik mellom gravene. En mann maler en støtte hvit. Noen andre luker i grøftene. De som er her føler seg merkelig hjemme, men så er det også nesten bare pensjonister å se. Gravplassen er de gamles plass.

Den er oppkalt etter den nærmeste gruven, der mange av de døde og levende hadde sitt arbeidssted før krigen kom og de fleste gruvene ble stengt.

Vi ser straks soldatgravplassene, de er klemt inn mellom gravstøttene og veien, som om det egentlig ikke er plass til dem. De er på rekke, 60 stykker, mange av dem ble drept i 2016.

I motsetning til kirkegård nummer 16 er de pyntet, stelt og beplantet. Noen har friske roser, andre har fått noen kjeks på jorden.

I ukrainsk tradisjon legges det både vodka, mat og sigaretter på gravplassen på festdager. Men denne søndagen nøyer de sørgende seg med kjeks og drops.

Evgenij valgte krigen

En ung kvinne går bort til graven der en mann ved navn Evgenij hviler. Det er knyttet to bilder til det provisoriske korset, begge er i uniform. Evgenij ble født i august 1992, og døde en februardag i 2016. Venninnen hans har med seg moren sin, og en kamerat. De planter noe grønt. Drar frem noe kjeks.

Den unge jenta tørker en tåre. Hun ser eldre ut enn sine 23 år, og det er først når man ser nærme – at man skjønner at jenta er på alder med han som ligger i graven.

– Vi var naboer, og kjente hverandre hele livet. Moren hans jobbet hele tiden, så han vokste opp hos oss. Kom til middag og ble lenge, og så var han på døra allerede morgenen etter da vi skulle gå til skolen, sier jenta.

Hun vil ikke at jeg skal skrive navnet hennes, for han har en annen kjæreste. En annen familie egentlig.

– En dag hadde Evgenij plutselig uniform. Han sa ikke hvorfor han ville til krigen, og han var ikke typen som skrøt… Han bare stod der i uniformen, uten egentlig å vise seg frem.

– Så hvorfor dro han i krigen?

– Jeg vet ikke.

En soldats død

 Sikkert var det at Evgenij meldte seg i krigen fra starten, våren 2014. Han må ha overlevd de hardeste kampene, for da våpenhvilen ble underskrevet i februar 2015 gikk krigen over i en annen tilstand.

Få nye landområder ble tatt, mange av leiesoldatene ble sendt hjem og tunge våpen ble flyttet fra frontlinjen.

I året som kom fortsatte krigen med varierende intensitet. Nesten full krig sommeren 2015, for deretter full våpenhvile rundt skolestart i september.

Og så ble krigen trappet gradvis opp igjen. Det ble tatt nye landområder vinteren 2016, og nå i vår rapporterer OSSE om stadig flere og hardere trefninger.

– I oktober sa jeg til Evgenij at han burde trekke seg ut av krigen mens det ennå var tid. Da sa han; ”Det er ikke farlig lenger. Vi er en egen hær nå.”

Da februar ble til mars var han død.

– Det var kjæresten hans som skrev om det på vkontakte, og senere fikk vi samlet mer informasjon. Han ble skutt av en snikskytter i skulderen i Mariinka, og falt i bakken. Det kom ingen for å hjelpe ham, så i timesvis forsøkte han å åle seg rundt mens de skjøt og skjøt. Til slutt ble han hentet ut av skuddlinjen, og fraktet til sykehus nummer 14. Men de hadde ikke operasjonsfasiliteter, så han blødde i hjel mens han ventet på hjelp.

Moren til nabojenta har plantet tre små busker på graven.

– Jeg vet ikke om moren hans er her på graven. Hun tar det tungt, sier hun.

De har to venner og en nevø som hviler på soldatrekken. I mai skal de tilbake. Med vodka og mat.

Hvordan finne en massegrav

Våre informanter fortalt oss at massegravene bare er et rykte. De russiske soldatene blir fraktet med tog tilbake til familiene sine, mens de som har kommet hit frivillig fra Russland blir gravlagt i jorden i Donetsk. Det kan være grunnen til at mange av gravene ikke er pyntet.

Men hvordan skal vi dokumentere dette?

– Jeg må tenke på det, sier Alex.

– Kanskje vi kan dra innom likhusene, sier jeg.

Vi møter hverandres blikk, og begge tenker det samme. Gamle damer i vaktforkleder som viser til helsedepartementet, der de vil vise til et pressenummer. Så vil en sint kvinnestemme vise videre til et kontor, der de sier ”kom tilbake i morgen”, og der de i morgen sier ”Vi ringer deg”. Og telefonen vil aldri ringe tilbake.

Kanskje blir kontorferden avsluttet med en innkallelse av Natasja, pressesjefen. Kanskje vil hun se på meg med det strenge blikket sitt, mens hun demonstrativt suger på et av pressekontorets usmakelige drops.

– Hvis du ikke avklarer det du gjør med meg blir du deportert.

Så vil Natasja bli mildere i blikket, slik hun ble den desemberdagen jeg ble kalt inn for å ha undersøkt de ulovlige gruvene på egenhånd.

– Men jeg vil jo gjerne at du skal fortsette å være her, så følg reglene våre.

En reise i Donetsk sitt byråkrati er risikofylt og det gir ingen resultater.

Vi må finne ut av dette på en annen måte. Under radaren.

Les mer i del tre av Den hemmelige døden.