Enkene etter Maidan

 Mariia Kredkovskas samboer ble brutalt skutt ned av en snikskytter, 22.februar 2014 - den siste dagen i revolusjonen på Maidan.

Mariia Kredkovskas samboer ble brutalt skutt ned av en snikskytter, 22.februar 2014 – den siste dagen i revolusjonen på Maidan.

Her er historien om aktivisten som ble skutt av en snikskytter, journalisten som ble dratt ut av bilen og drept, pensjonisten som var savnet i fem dager – og politimannen som døde på post for det beryktede spesialpolitiet Berkut. Etter opptøyene på Maidan må enkene på begge sider av konflikten finne mening i revolusjonen.

Tekst: Per Christian Selmer-Anderssen

Foto: Kyrre Lien

(På trykk i Dagens Næringsliv februar 2015)

22. februar 2014. Svetlana Kirilasj (30) setter seg ned med sin fire år gamle sønn Maks. Han har begynt å stille så mange spørsmål i det siste. «Hvor er pappa? Hvorfor kommer han ikke hjem?» I dag har hun tenkt til å gi ham ett svar: «Du vet at pappa hadde vondt i øyet sitt, ikke sant? Pappa var syk, og han blir aldri bedre. Derfor kommer han ikke tilbake.»

Maks ser på henne; «Hvorfor sa han ikke farvel til meg?»

Hun har ikke noe svar, for historien hun har fortalt til sønnen er ikke sann. Fire dager tidligere ble faren hans, journalisten Vjatsjeslav Veremij (33), dratt ut av en bil og banket opp med et balltre av en mobb. Deretter tok en av dem frem en pistol og skjøt ham i brystet. I fem-tiden om morgenen dagen etter døde Vjatsjeslav av blodtapet på sykehuset. Det var ikke tid til å si farvel.


Se flere av Kyrre Liens bilder her.

Reporter i revolusjon.

Fire dager tidligere. «Du har en sønn og du er såret,» sier Svetlana til ektemannen. «Jeg synes ikke at du skal gå på jobb». I tre måneder har hundretusenvis av demonstranter samlet seg på Kievs største plass, Maidan.

De kommer fra hele Ukraina, og sitter bak provisoriske barrikader bygget av bildekk. Noen har hjelmer, andre er beskyttet av gryter de har funnet hjemme. Unge, gamle, nasjonalister, studenter, akademikere, bønder. Motivasjonen deres er ulik. Noen vil knytte seg nærmere EU. Andre hegner om Ukrainas uavhengighet som nasjon.

De første dagene i november lot politiet demonstrantene være i fred. Så, 30.november 2013, slo det beryktede Berkut-politiet ned på den ubevæpnede folkemengden med våpen.

– Da jeg og mannen min så dette, ble vi både forbannet og redde, sier Svetlana.
79 personer blir skadet denne dagen. Noe blir vekket i ukrainerne. Hva slags land er det som lar politiet gå til angrep på sine egne? sier de til hverandre.

maidan03Janukovitsj svarer med nye lover som skal forhindre opptøyer. Det bli forbudt å slå opp telt i byen. Å støtte «ekstremister». Å komme med «falske» påstander på sosiale medier. Ja endatil bilkøer blir forbudt, for å motvirke kortesjer.

Lovene fører til en voldsom mobilisering. Opp mot 500.000 mennesker er på Maidan i disse dagene i januar. «Revolusjon» roper de. «Vi vil aldri tilgi!».

Vjatsjeslav Veremij står midt oppe i det, og med kamera, notatblokk og mobiltelefon rapporterer han lynraskt til kontoret. Tidligere dekket han mest konserter, trafikkproblemer, lokalt næringsliv og hva som ellers foregikk i millionbyen Kiev. Men de siste ukene har alt blitt annerledes.

Dagene er fylt av molotovcocktails fra Berkutpolitiet, granater som sprenger i folkemengder og flygende brostein som kastes fra demonstrantene. Den russiskspråklige avisen han jobber i, Vesti, er kritisk til Euromaidan-bevegelsen. Selv er han mer og mer uenig med avisens politiske linje. Han støtter revolusjonen.

19.januar går det av en granat rett ved siden av ham. Han legges rett inn på operasjonsbordet, men synet på høyre øye kan ikke reddes. Vjatsjelav Veremij reiser hjem fra sykehuset som 80-90 prosent blind.

– Det ordner seg, sier han til kona.

– Jeg er syk, men det er Ukraina også. Vi er begge skadet, og vi vil begge bli friske igjen. Alt blir bra.

Han blir hjemme i en måned, helt til 18. februar 2014. En kollega ringer ham fra avisen. De trenger ham der. Vjatsjeslav lengter etter å komme ut av hjemmet, vekk fra computeren, til der det skjer. Han sier han vil dra på jobben. «Du har en sønn», svarer Svetlana.

Døden i lyskrysset.

Vjatsjeslav Veremij sitter på avisens kontor i Kiev sentrum og lurer på om han skal dra hjem. Klokken er litt over 23 på kvelden. Er det trygt å overnatte på kontoret? Å ta en taxi? Svetlana ringer ham hver halvtime. Hun er nervøs, de er begge usikre på hva han skal gjøre.

Det har vært litt av en dag på jobb. 20.000 mennesker hadde møtt frem på Maidan for å demonstrere utenfor parlamentsbygningen.

Politiet skjøt med skarpt mot demonstrantene, som kastet hjemmelagde brannbomber tilbake. Det russiskvennlige Regionalpartiet ble stormet av folkemengden. Politiet svarte med å sette fyr på Euromaidans lokaler midt på Maidan. Når dagen og natten er over skal 18 mennesker ligge døde på likhusene. En av dem skal bli Vjatsjeslav.

Klokken 23.30 ringer han og sier til Svetlana at han tar en taxi hjem med en kollega. Ett par kilometer fra kontoret, langs Kievs brede, trafikkerte gater, stopper bilen på rødt. Vjatsjeslav ser en samling med maskerte menn.

De er det ukrainerne kaller «titushki», prorussiske demonstranter som støtter den sittende regjeringen. Det skal vise seg at flere av dem er nettopp russere, men dette er en fakta Vjatsjeslav selv aldri vil få verifisert. Han tar frem kamera, og begynner å filme. Mobben ser inn i bilen, og ser hva som skjer. De drar Vjatsjeslav, kollegaen og sjåføren ut av bilen. Slår dem med balltrær. En mann tar frem et våpen. Skyter Vjatsjeslav i brystet.

I bilen ligger mobiltelefonen. Den ringer, rister, ringer. Det er Svetlana. Hun skjønner med en gang at noe er veldig galt.

Ett år senere er hun tilbake i lyskrysset, der ektemannen ble skutt og drept. Hun har hengt opp et fotografi av ham på en trestamme, og lagt noen blomster under bildet.

– Jeg tenker hele tiden «hva hadde skjedd hvis». Hvis han ikke hadde dratt på jobb den dagen, da ville han levd. Hva hvis han ikke hadde satt seg i taxien? Eller hva om han ikke hadde tatt frem mobilkameraet? Men det siste er vel et journalistisk instinkt, sier Svetlana Kirilasj.

En bil har parkert rett foran det lille minnesmerket. Trafikken hoster forbi i eksosgrå tåke.

– Jeg vet at det er farlig å være journalist, og at mange journalister har mistet livet. Men det er vanskelig for meg å forstå at min ektemann ble drept. Jeg klarer ikke å skjønne det, ei heller å tenke på det. Jeg prøver å være sterk og se fremover. Tenke på sønnen min, og på vår fremtid sammen.

Sønnen er for liten til å sørge lenge, tror Svetlana. Men hver dag tar hun frem fotoalbumet med bilder av Vjatsjeslav. De snakker om ham, hvordan han var, hva de gjorde sammen.

– Min mann var alltid positiv. Jeg håper at sønnen vår har arvet noe av solen hans, sier Svetlana Kiriliasj.
Hun berører portrettet varsomt med fingerspissene.

Den blodige torsdagen.

Du kan se drapet på Volodymyr Melnitsjuk (39) på en video på YouTube. Den er tatt opp 20.februar 2014, fra Oktoberpalasset i sentrum av Kiev. Først er alt rolig, etter to dager med opptøyer. Urovekkende rolig. Kameraet fanger en stemme som sier «Nei, det er best du blir hjemme», til noen på telefonen.

To skitne arbeidshansker som ligger henslengt på et rekkverk. Forbipasserende i boblejakker. Den skarpe vintersolen som er på vei til å gå ned. Klokken er litt over 17. Så smeller

det plutselig. Et enslig, skarpt skudd.

– Først trodde jeg at Vova dukket for kulen. Men så la jeg merke til blodet som strømmet ut av halsen hans, sier Mariia Kredkovska.

Hun er samboeren til Volodymyr, blant venner kalt Vova. Han var frivillig sanitetsarbeider for Euromaidan, og hadde reist i skytteltrafikk mellom sykehuset og Maidanplassen med medinsier og skadede. Det hadde vært lite søvn i det siste, og Mariia måtte kommandere ham i seng om morgenen torsdag 20.februar.

Egentlig var de enige om å ta en hviledag. Men da det ble ettermiddag ville han reise tilbake. Mariia møtte Vova etter jobb, og sammen gikk de ned bakken fra metrostasjonen til Oktoberpalasset. Det var så rolig, husker hun.

Mennesker som går sakte forbi den revolusjonsherjede plassen. Den blendende kveldssolen. Vissheten om at alt kanskje er over, at de har vunnet. Moren til Vova som ringer ham og spør; «Har du fått spist noe?». «Jada, mamma,» svarer han. Så hører moren et smell. «Vova! Vova!». Skrik i bakgrunnen. Ingen svar.

Ett år senere er portrettet av Volodymyr Melnitsjuk risset inn på en gravstøtte på åstedet. Rundt korset er det brostein og blomster. Mariia orker ikke gå dit så ofte.

– Det er for vanskelig, sier hun kort.

Hun er heller ikke aktiv i enkegruppen, men bruker heller tiden sin som frivillig i kirken.

– Vi var ikke gift, så jeg føler ikke det er naturlig å være med de andre enkene, mumler Mariia.

De var sammen i 13 år, delte seng og spisebord. Reiste på ferier sammen, små utflukter ut på landet der de så på gamle kirker og campet i naturen.

– Det var ikke det at vi var så kristne. Vi er sekulære som andre byfolk. Men Vova likte å ta detaljbilder fra kirkene og studere kulturhistorien. Han var god til å ta bilder, sier Mariia.

Vova og Mariia snakket om å kjøpe en liten hytte på landet, de hadde sett på et sted der det var rikt med sopp om høsten. Men så kom de dårlige tidene, og Vova mistet jobben som snekker. Etter at han ble drept har ikke Mariia lenger tilgang leiligheten de delte, og må bo hos venner.

– Det er en veldig trist historie jeg ikke vil si noe mer om, sier hun.

Hun er tynn, kledd i svart, ansiktet er sorgtungt og dratt.

– Han var en av de siste som døde, og jeg synes det er noe symbolsk over det. Kanskje fikk vi vår uavhengighet for lett etter Sovjetunionen, og dette var noe vi måtte gjennom som nasjon. Kanskje måtte vi gjennom en kamp for å fortjene friheten. Men for meg, personlig, er tapet av Vova veldig ferskt og veldig vondt, sier Mariia.

Etterspillet.

Dagen etter at Volodymyr ble drept, flyktet president Janukovitsj fra Kiev til Kharkiv – og senere til Russland i eksil.

22.februar satt det ukrainske parlamentet inn en midlertidig president, Oleksandr Turtsjynov. Noe av det første han gjorde var å avsette Berkutpolitiet, og etterforskningen av det som hadde skjedd på Maidan kunne begynne.

Var det Berkutpolitimenn som var snikskytterne som drepte de ubevæpnede aktivistene? Hvem ga ordren – og hva var motivasjonen for å skyte ned sivile, midt på gaten, på lyse dagen?

I april ble en kommandør i Berkutpolitiet Dmytro Sadovnyk siktet for å ha gitt ordre til snikskytterne den dagen Volodymyr ble drept. Sammen med to andre politimenn skulle han ha drept 39 ubevæpnede demonstranter 20.februar. I september klarte Sadovnyk å flykte fra fengselet. Flere av enkene vi har snakket med i denne reportasjen sier at de har mistet tiltro til rettssystemet etter at Sadovnyk forsvant.

– Jeg er fortsatt ikke innkalt til avhør, sier Mariia Kredkovska.

– En tsjetsjensk mann er siktet for å ha drept min mann, men han har flyktet, forklarer Svetlana Kirilasj.
I oktober i fjor publiserte Reuters en stor gravesak som satt spørsmål ved det ukrainske politiets etterforskning av Sadovnyk.

Blant annet skal et av hovedbevisene mot kommandøren være et bilde av en maskert mann som holder et våpen. Det kan ikke ha vært ham, skriver Reuters, fordi han manglet høyre hånd. Rømte han fordi han var lurt inn i en felle? Spør nyhetsbyrået.

Vestlig etterretning og Maidanbevegelsen føler seg imidlertid sikre på at det var Berkut som var snikskytterne som skjøt på sine egne. De fleste av Berkutpolitimennene kom fra prorussiske områder av Ukraina, og har nå reist til de okkuperte områdene.

– Ingen snakker om drapet på min ektemann. Ingen etterforsker den, og i bøkene om heltene på Maidan så er han ikke nevnt, sier Tetiana Bulkikov (30).

Vi møter henne på en trendy kafe i Kiev sentrum. Hun har svart kåpe, rødfarget hår, innbitt ansikt. Stemmen er lavmælt, artikulert og slepende. Julemusikken i bakgrunnen er påtrengende.

Tetiana Bulkikov er enke etter Berkutpolitimannen Vasilij Bulkikov (27).
Når hun begynner å gråte, må hun gjøre det stille.

En politienkes historie.

19. februar 2014.

Tetiana Bulkikov går med barnevogn i parken i den lille byen Cherniv. De siste månedene har hun bare vært ute av døren når hun må. For inne i magen har det knytet seg en stor klump av angst. Vil noen overfalle henne og sønnen? Vil noen aktivister kommer bort til henne og skade henne? Når hun er hjemme, skrur hun på TV’en. Skjermen viser bilder av brennende politibiler.

Er mannen hennes om bord i en av disse bilene? Han pleier å være flink til å ta telefonen, og da beroliger han henne. «Det er ikke så ille som det er på TV,» sier han. «De viser bare de mest dramatiske scenene». Klumpen med angst har bygget seg opp. Det hele begynte 30.november.

TV-kanalene viste nærbildet av Berkutpolitimenn som slo demonstranter. Det var bilder man ikke kunne misforstå.

– Hva driver dere med? Er dere blitt gale? Skrek Tetiana inn i telefonen til ektemannen.

Vasilij var rolig i andre enden:

– Det er bare noen som slo, ikke alle gjorde det, men det er disse bildene som vises på TV.

Ektemannen bodde i Kiev, og var bare i hjembyen Cherniv med ujevne mellomrom. Noen helger i denne perioden reiste hun og sønnen til hovedstaden for å besøke ham. Hun merket en endring.

Han kom hjem stadig senere, var på jobb opptil 16 timer om gangen. Og når han kom hjem la han seg lydløst ned i senga.

Ville ikke si noe om hva som skjedde på jobben. Var usigelig sliten.

Nå er det et halvt døgn siden hun snakket med ham sist. Da snakket han tåkete, som om noen hadde slått ham med en stein i hodet. Hun ringte ham opp igjen senere, igjen og igjen. Ikke noe svar.

Når hun går i parken, med angst i magen og en unge som ligger i vognen – så vet hun med seg selv at han er død.

Telefonen ringer. Stemmen i andre enden av røret, sier at han er fra politiet. «Hvor er du?» sier han. «Vi har noe å fortelle deg, men vi må si det ansikt til ansikt».

Hva om de bløffer henne? Hva om de er fra den andre siden, og at de kommer for å ta henne og sønnen? Tetiana ringer søsteren, som kommer med en gang. Så venter de sammen i parken, Tetiana, søsteren og den lille sønnen i barnevognen.

Politiet kommer, en mann og en dame kledt i sivil.

– Mannen din er død, sier de.

Hun skriker, men tenker straks at hun må ta seg sammen. «Du må være med til Kiev,» sier polititjenestemennene. Vasilij Bulkikov skal identifiseres. Han var blitt skutt i hodet, mens han stod på post på Maidan.

Senere skal kollegaene hans fortelle henne at han falt om momentant, og at blodet stod ut som en fontene. De skal også fortelle henne at den første ambulansen ikke ville ta ham imot.

– De skal ha sagt at «En hund skal dø som en hund». Men så ble han fraktet til sykehuset likevel. Livet hans stod ikke til å redde, forteller Tetiana.

Den andre siden.

Da ektemannen fikk jobben som Berkutpolitimann i august 2010, så følte han seg heldig. Lønnen var bedre enn i fabrikken han jobbet. Det samme var de sosiale støtteordningene. Dessuten var det en ære å bli anbefalt til politistyrken, på bakgrunn av gode referanser fra militæret.

Da opptøyene startet på Maidan, så holdt Tetiana og Vasilij med president Janukovitsj.

– Folk demonstrerte på Maidan fordi de ønsket å kunne reise til Europa uten visum. Men det var det aldri meningen at de skulle gjøre. Det vet jeg, for jeg har lest EU-dokumentene som Janukovitsj ikke ville underskrive. Og man kan jo bare se på situasjonen nå, vi må fortsatt ha visum til Europa. Samtidig har Ukraina større offentlige utgifter enn noensinne, det er inflasjon og vi er i krig, sier Tetiana Bulkikov.

Hun understreker at hun ikke er mot ideen om Europa.

– Men vi blir ikke europeiske av å bli medlem av EU. Det må vi bli i hjertene våre. I hvordan vi oppfører oss mot hverandre, sier Bulkikov.

Tetiana Bulkikov har aldri blitt angrepet av mobben hun fryktet. Hun sier at de som kjenner henne støtter henne og sønnen – og at de andre bryr hun seg ikke om.

– De som kjente Vasilij vet hva slags mann han var. En god mann, sier Tetiana Bulkikov.

Pensjonisten som ble aktivist.

«Har du sett mannen min?». I fem dager gikk Natalja Boikov (49) i Kievs gater med et portrett av ektemannen.

Bildet var tatt på den eldste sønnens bryllup noen måneder tidligere. Han hadde på seg hvit skjorte, og smilte slapt til kameraet.

«Har du sett mannen min?». Den første dagen han var savnet, dro hun til sykehusene. Ingen hadde sett ham. Den andre dagen reiste hun til alle de omkringliggende, regionale sykestuene. Skadede, unge menn. Men ikke mannen hennes.

De neste dagene var hun nede på Maidan. Snakket med aktivistene som var blitt banket opp, og de som hadde rømt fra det brennende hovedkvarteret til Maidan. Men ingen hadde sett noe. Det var så mye kaos, blod og røyk at det var vanskelig å se fjesene klart, sa de.
Hun hang opp plakater. Førte navnet hans opp på lister over savnede. Fikk hjelp av venner. «Har dere sett denne mannen?»

På den fjerde dagen, 22.februar, gikk hun til likhuset. Et titalls kropper lå på stålbenker, men ingen var ham hun lette etter. Den femte dagen kom hun over en liste på nettet. Det var en rekke bilder av lik som ennå ikke var identifisert.

Da så hun ham. Han lå på en benk av stål, med et svart hull i hodet.

Boikov (59) var bygningsingeniør, og drev et lite entreprenørfirma i Lviv. Han skulle planlegge en offentlig skatteetatsbygning, da han møtte Natalja på midten av 90-tallet. Mørk, ferm og vakker. Hun hadde en liten sønn, akkurat som ham.

– Det var ikke kjærlighet med første blikk, men etter en stund fikk han oppmerksomheten min, sier Natalja.

Hun ler litt kort, og forteller små historier. Som da han plutselig dukket opp med epler i lunsjen. Eller da han skremte henne i parken. I 1995 giftet de seg, og et par år senere flyttet de til Kiev.

– Selvfølgelig hadde vi opp- og nedturer som alle andre, men alt i alt hadde vi det fint sammen, sier Natalja.

I 2008 fikk Volodymyr slag, og måtte førtidspensjoneres. Det ble lange dager hjemme med Natalja og katten. Etterlengtede helger da sønnen på 13 år var hjemme fra kostskolen, og Volodymyr kunne fortelle ham alt han visste. «Du skal være patriot,» sa han til sønnen. «Elske ditt Ukraina».

– Da opptøyene startet, håpet vi at de skulle gå over. Men så kom 30.november. Politiet slo løs mot unge studenter. Unge mennesker som kunne vært våre egne barn. Da måtte vi gjøre noe, sier Natalja Bulkikov.

De gjorde det de kunne. Smørte matpakker, fylte melk på flasker. Volodymyr dro ned på Maidan hver dag. Brukte ingeniørkunnskapene til å bygge barrikader.

– Det var som om han kviknet til. Endelig følte han seg nyttig.

18.februar 2014. Volodymyr står nede på Maidan og hører appeller. Natalja ringer hvert 15.minutt. Han sier at lyset har gått, at alt er mørkt, at de bygger barrikader med brostein. «Noe er i gjære,» sier Volodymyr. «Noe grusomt er i ferd med å skje».

22.15. Hun hører knapt stemmen hans. Linjen spraker. Det er så mye lyd over alt. Hun tror han er redd. Når hun ringer igjen, litt etter, så kommer hun ikke gjennom. Natalja er på vei til å bli enke.

Ett år etter, så er Natalja Bulkikov en av de mest profilerte blant de etterlatte. Hun er aktiv i enkegruppen, og kjemper for et rettferdig rettsoppgjør og gode, sosiale støtteordninger.

I tillegg arrangerer hun konserter og utflukter for barna til de drepte. Det er meningsfylt, synes hun. Det gjør sorgen lettere å bære.

– Volodymyr sa alltid; «så lenge det er bevegelse, er det liv». Jeg fant et Churchillsitat her om dagen, som jeg synes beskriver denne filosofien: «Suksess er å gå fra nederlag til nederlag, uten å miste entusiasmen».

– Hva tenker du om fremtiden til Ukraina?

Ansiktet blir trist. Hun vil helst ikke snakke politikk.

– I starten var jeg positiv. Men nå vet jeg ikke lenger.