Et lite stykke sovjet

Bilde fra den nye revolusjonsdagen i mai. Ikke så mange ønsket å feire, men noen hadde det riktig så festlig med øl, kebab, dans og flagg.

Bilde fra den nye revolusjonsdagen i mai. Ikke så mange ønsket å feire, men noen hadde det riktig så festlig med øl, kebab, dans og flagg.

Postklokken i Donetsk har ikke gått siden 2002. Nå vil Folkerepublikken Donetsk reparere klokken – mens de stiller samfunnet 30 år tilbake i tid.

25.desember tennes julegranen i Donetsk. Det skal bli litt av en dag, lover arrangørene.

Det blir plasttre i år, dessverre, men pynten skal bli dyrere. Og postklokken skal gå. For første gang på 13 år.

Det var i 1962 den ble bygget, og den var et lite stykke ingeniørkunst. Uret ringte like mange ganger som klokken viste – og spilte en liten melodi hver gang klokken var hel. De som hadde godt syn, kunne se Sovjetunionens ni forskjellige tidssoner på den indre skiven.

På slaget 12 stod ”Moskva” med fet skrift. Rett under; ”Donetsk”.

Året før hadde Donetsk byttet navn fra Stalina, angivelig fordi Krustsjov ville fjerne seg fra personkulten til sin forgjenger.

Fem år senere ble Lenin bygget opp i midten av byen, mens donetskerne la ned fremtidskapsler under monumentet. Brev som fortalte om vanlige sovjetliv for at noen en gang skal få lese om hvordan det var.

Det var den gangen Donetsk var rosenes by. En million roser ble hver vår dyrket i byens mange parker og bedd. Noen har fortalt meg at rosene forsvant med Sovjetunionen, andre sier at Ukraina var like ivrig med rosene som kommunistene.

Enkelte har sagt at Donetsk igjen skal bli rosenes by, nå som Folkerepublikken har tatt over. Jeg har selv sett horder med kommunearbeidere i oransje vester som spar ned frø – og røsker i bedd. Rosene lot imidlertid vente på seg denne våren. Det samme gjorde lønnen, den nye valutaen – og bankene – som opprørerne i Donetsk lovte gjennom stadig nye pressemeldinger at skulle komme i ”neste uke”.

I juni fikk de kommunale arbeiderne sin første faste lønn fra Folkerepublikken Donetsk. Den kom i rubler, og lærerlønnen var halvparten av det den var tidligere. Èn bank har åpnet i Donetsk. Hver dag har den køer av bestemødre som vil ha pensjonen sin, som er på noen få hundrelapper i måneden.

Men klokken skal ”lyse, spille og gå”, i Moskvatid, innen 25.desember.  Komsomolskaja Pravda trykker bildet av klokken på førstesiden, og skriver: ”Et viktig symbol på tiden etter Maidan”.

I 2002 skulle postbygningen repareres, klokkeglasset ble knust – og klokken sluttet å ”lyse, spille og gå”. To år senere kom oransjerevolusjonen, og i journalistens narrativ var det dårlige tider for ingeniørkunst i Donetsk. Klokken ble aldri reparert igjen, og ble stående fem på seks.

Samtidig begynte kullindustrien å gå riktig dårlig. En gruvearbeider i Donetsk er fem ganger så lite effektiv som en polsk kullarbeider, og stadig færre tonn ble hentet ut.

Da president Janukovitsj tok over i 2010, tok han et sovjetisk grep om situasjonen. Han pøste inn med subsidier, 1,6 milliarder dollar i året. I tillegg privatiserte han leddene fra gruven til energi, slik at blant annet hans egen sønn fikk glede av subsidiene.

Så kom revolusjonen på Maidan.  Noen måneder senere var Krim annektert av Russland, og Donetsk tatt over av en gjeng med prorussiske opprørere.

Donetsk sentrum i november

Donetsk sentrum i november. Banken har ikke vært åpen siden opprørerne tok over.

Nå er Stalinplakater igjen hengt opp i Donetsk. Soldater bærer kommunistsymbolet på lua – og solkors på jakka. Religiøse flagg ved blokkposten. Russiske flagg på basene. Che Guevara over barkrakkene. Symbolene varierer, men drømmen om ”den gang da” er aldri langt unna.

I mellomtiden har Ukraina veltet 100 Leninstatuer på sitt territorium, ifølge et kart som er gjengitt av Washington Post.

I dag er Donetsk nokså alene i sitt sovjetiske prosjekt. Ingen land, ikke en gang Russland, anerkjenner dem som stat. Mange hundre biler står i kø for å komme over grensen til Ukraina. Ofte må de vente i 48 timer før de kommer over.

Samtidig er moralen lav i hæren, og leiesoldatene jeg snakker med drømmer seg vekk til nye frontlinjer. Lokalbefolkningen er sliten av krig. Av at de får mindre mat for pengene. Av å bo i små leiligheter, mens bestemor passer på villaen ved frontlinjen alene. Av bombing, frykt, død og punktert fremtid.

Noen flykter, mens andre blir – og beholder troen.

En venninne av meg er i siste kategori.

– Tror du virkelig at klokken vil gå, sier jeg til henne.

– Ja, når avisen skriver det, så må det være sant, sier hun.

Jeg sier at jeg har mine tvil. Ifølge artikkelen ville en reparasjon av klokken koste 200.000 ukrainske grivni (70-80.000 kroner), og rådmannen sa svart på hvitt at kommunen neppe hadde råd til en slik sum.

Isteden ba han donetskfolket om å samle seg, og reparere klokken på dugnad.

– Journalisten har ingen kilder når hun lover at klokken skal gå 25.desember, sier jeg til henne og knipser med pennen for å understreke poenget.

Min venninne lar seg ikke spotte.

– Vent og se 25.desember, sier hun og smiler lurt.

– Jeg kjenner vårt folk.