Homokampen som kræsjet

01I Ukraina har ukrainske og prorussiske høyreekstreme funnet en felles, skeiv fiende.  Jeg besøkte det skjulte LGBT-miljøet på begge sider av borgerkrigens frontlinjer.

Tekst og foto: Per Christian Selmer-Anderssen

Denne reportasjen ble laget for Blikk i mai 2015. Første uken i juni ble Pride arrangert i Kiev. Du kan lese om hvordan det gikk i reportasjen “De siste dagers skeive”. 

 

3. mai 2015. Vi er i en park i Mariupol, en havneby på ukrainsk side av frontlinjen. Ved siden av oss spankulerer en veltrent 22-åring fra Kiev.

Han retter seg i ryggen, går med taktfaste skritt. Dominik er soldat i den høyreekstreme bataljonen Azov. Før han reiste til fronten, var han det han kaller «nasjonalistisk aktivist» i Kiev.

Det betyr at han angrep annerledes tenkende med vold. Noen var venstreradikale journalister og aktivister, andre var deltakere i homoparade.

– Hvis man har en annen seksuell legning, bør man sitte hjemme. Når de går på gaten, må de regne med å bli angrepet. Det de gjør går mot moralen til den vanlige ukrainer, sier Dominik.

22-åringen har studert statsvitenskap før krigen kom til landet. Han vet at han har statistikken på sin side. I følge en undersøkelse fra 2013, mente tre av fire ukrainere at homoseksualitet er en mental lidelse.

– Forstå meg riktig: Jeg har to naboer som er homofile. De går ut med hunden sin hver dag, snakker vanlig og oppfører seg helt normalt. Det synes jeg er greit. Men de som poserer, går ute i bare trusa og veiver med flagg – de bør bli straffet, sier Dominik.

I 2013 ble Pride arrangert i Kiev for aller første gang. Det ble en liten parade syv kilometer fra sentrum, med kun 50 aktivister som ble beskyttet av 500 politimenn. Det ble muligens den siste.

Våren 2014 ville aktivistene arrangere parade igjen. Da hadde landet nettopp vært gjennom en revolusjonen som krevde hundrevis av menneskeliv.  Politiet kunne ikke garantere for sikkerheten, og ordføreren sa at «i tider som dette kan vi ikke stå for underholdning». Dagen etter avslaget, arrangerte kommunen en stor broderifestival i Kiev sentrum.

Første uken i juni i år, er det atter en gang planer om en parade. Da Blikk går i trykken, er det høyst uklart om den vil finne sted. En ung, høyreaktivist i Mariupol tror han vet grunnen.

– Hvert år blir paraden annonsert, men homoaktivistene er redde for å holde den. De vet at vi som demonstrerer mot alltid er i majoritet, selv når europeiske aktivister er der for å støtte dem, sier Dominik.

Feil vei?

Slik så Kievs eldste kino ut etter at de viste filmen "Summer Nights".

Slik så Kievs eldste kino ut etter at de viste filmen “Summer Nights”.

29.oktober i fjor ble filmen «Summer Nights» vist i Kievs aller eldste kino, som en del av et LGBT-program. Det skulle bli den siste visningen i den ærverdige kinoens historie. Midt inne i filmen ble det kastet røykbomber inn i lokalet. Tilskuerne rakk å evakuere, før kinoen brant til grunnen.  Samme år ble homseklubben Pomada stengt etter å ha blitt angrepet fem ganger.

– Samtlige klubber i Kiev har blitt angrepet iløpet av 2014. Vi har også sett en økning av vold mot LGBT-mennesker, sier Andrij Majmulakhin i organisasjonen «Vår Verden» til Blikk.

For ett år siden stod homoaktivistene side om side med høyreekstreme på Maidan i Kiev. De demonstrerte for en ny regjering, mot korrupsjon og for en europeisk kurs for Ukraina. Ett år senere samarbeider den nye regjeringen med EU om å bedre landets menneskerettigheter. (Se undersak). Men det er fire bokstaver som verken får plass i nasjonale handlingsplaner eller nye lover mot diskriminering; LGBT.

– Man kan ikke skylde på Maidan. Det var bra at vi fikk en ny regjering, og at vi utvikler oss i europeisk retning. Men Maidan har også ført til en vekst i nye, nasjonalistiske grupper, sier Majmulakhin.

LGBT-organisasjonen FULCRUM har gått gjennom de nye høyreradikale gruppene i Ukraina, og mener de har gått fra 30 til 72 på ett år. Alle disse har homofile som et hatobjekt.

Homo i rebellenes rike.

8.juni 2014. Søndag natt er i ferd med å bli mandag morgen i den øst-ukrainske byen Donetsk. Inne i byens eneste homseklubb, Vavylon, er det fullt på dansegulvet. Hele 100 mennesker har kommet denne natten.

Det er varmt i været, men krig i emning. Få uker tidligere tok de pro-russiske separatistene over makten i byen.

De stormet administrasjonsbygningene, satt opp grensesperringer mot Ukraina – og spradet rundt i gatene med AK47 over skulderen og ammunisjon rundt halsen. Noen av dem er fra Russland, andre er leiesoldater fra Tsjetsjenia – eller lokale gruvearbeidere som har tatt til våpen.

Sergej Nepolnjasi var øyevitne da homseklubben Vavylon ble stormet juni 2014. Nå flykter han fra Donetsk.

Sergej Nepolnjasi var øyevitne da homseklubben Vavylon ble stormet juni 2014. Nå flykter han fra Donetsk.

Situasjonen i gatene er spent, men inne på homseklubben feirer Sergej Nepolnjasi natten og mennene. 42-åringen har vært ute av skapet i 15 år, og har avsluttet et seks år langt samboerforhold.

Han er i et av klubbens bakrom, da han plutselig hører skudd. Ni menn løper inn i lokalet, en av dem har dress, de andre militæruniformer og finlandshetter.

De skyter i luften – og skriker:

– Legg dere ned.

– Ta narkotikaen ut av lommene. Vi vet dere har det.

Sergej flykter ut bakdøren og inn på parkeringsplassen. Gjerdene er for høye, han klarer ikke å hoppe over. Han hører ropene fra en av ranerne, som er i ferd med å innhente ham. Sergej tør ikke annet enn å gå tilbake.

– Jeg er bare full, unnskylder han seg til den maskerte mannen.

Inntrengerne robber servitørene, kassabeholdningen og kundene. I tillegg stjeler de simkortene, for å forsikre seg om at ingen har dokumentert det som skjedde.

Klokken fire om morgenen er det hele over.

De siste klubbgjestene løper nedover motorveien, mens ranerne skyter i luften.

Ingen har noensinne blitt arrestert for angrepet.

– De færreste ville la seg avhøre, fordi de var redd for å bli avslørt som homofile. Politiet gjorde heller ikke mange avhør, sier Sergej.

Klubben ble stengt, og åpnet aldri igjen. Samtlige andre homoarrangementer ble også kansellert. Homomiljøet flyktet byen, i likhet med så mange andre.

I dag er innbyggertallet i Donetsk mer enn halvert. De som er igjen holder seg for det meste inne. Snart reiser også Sergej Nepolnjasi.

– Jeg har fått jobb i Kiev, og jeg tror kanskje jeg blir der for alltid, sier han.

De voldelige gruppene.

Noen er igjen. Kanskje fordi de ikke har noe sted å dra, ikke vil forlate hjemmet sitt eller fordi de fortsatt bor sammen med foreldrene. Via det sosiale nettstedet Vkontakte forteller noen av dem sine historier til Blikk.

«Jeg vil så gjerne bo sammen med kjæresten min, men jeg vet ikke hvordan vi kan få det til nå. Det er så fryktelig vanskelig. Jeg bor hjemme hos foreldrene mine, og har sagt alt til dem. Nå snakker vi ikke lenger sammen.» Skriver en 18 år gammel gutt.

«Det er en sovjetmentalitet i Donetsk som egentlig alltid har vært her, men som nå får fritt utløp. Det er mentaliteten at homofili er en sykdom og at du bør plasseres i fengsel». Skriver en annen.

Lederen for Donetsk eneste LGBT-organisasjon, Yori Osipov, er gift med en kvinne.

-Jeg fortalte henne at jeg var homofil for 15 år siden, og vi ble enige om å holde sammen. Det er klart det var en vanskelig samtale, men hun ble lettet over at familien ikke ble oppløst, sier han.

Osipov jobber som lege i et gruveselskap. På fritiden reiser han rundt for å gjøre HIV-tester og legesjekker i LGBT-miljøet. Nå er disse legesjekkene den eneste aktiviteten i Donetsk. Kontoret de hadde i sentrum er stengt av sikkerhetsårsaker.

– Det er farlig å være homofil, men det er det også å være heterofil. Krigen er farlig, sier Yori Osipov og trekker på skuldrene.

I «Vår Verdens» årlige rapport går det frem at det var 17 tilfeller av vold mot homofile i Ukraina i fjor. Økningen fra året før er liten, men volden er blitt grovere.

Den mest kjente gruppen er «Modny Prohorov». Lenge kalte de seg «Okkuper pedofile», og gikk til angrep på menn de mente misbrukte unge gutter. Men som en av lederne i Russland sa til BBC i 2013;

– Hvis vi møter en mann med ikke-tradisjonell legning, så angriper vi ham og slår to fluer i en smekk.

Etter krigen brøt ut, har de skiftet navn til «Modny Prohorov», og konsentrerer seg mest om homofile og innvandrere. De setter opp profiler på datingsider, og lokker menn til å møte dem i parker, plasser og bakgårder.

Når det intetanende offeret kommer, går de til angrep. De banker dem, brenner sigaretter på dem og kan tvinge ofrene til å drikke sin egen urin. Mobilkameraet går hele tiden, helt til udåden er ferdig og filmmaterialet kan legges ut på internett.

FULCUM har telt antall ofre i videoene, og kommet til 112. De færreste vil anmelde hendelsene. En anmeldelse kan få store sosiale konsekvenser i et land der man fortsatt kan miste jobben for sin legning.

Slagene mot hodet.

Odessa, desember 2014. Igor Oliferko (32) avtaler å møte en mann på Vkontakte. Igor vet at mange har blitt robbet via nettsiden, men han føler seg trygg på at «Mikhail» er den han utgjør seg for å være. På nettprofilen har han en stor pelskåpe og ser riktig så skeiv ut.

Igor Oliferko gjorde noe mange homofile ikke gjør: Han anmeldte et overgrep.

Igor Oliferko gjorde noe mange homofile ikke gjør: Han anmeldte et overgrep.

Dagen etter møtes de utenfor en butikk. «Mikhail» sitter i bilen, sammen med en sjåfør. De blir enige om å kjøpe øl og dra hjem til Igor.

Vel inne i Igors leilighet, tar Mikhail av seg en av sine svarte skinnhansker. Han tar opp en pistol – og skriker. Det skal bli starten på et overgrep som skal gå i nyhetene landet rundt, og som skal få store konsekvenser for Igors liv.

– Han ropte: «Ned på knærne, din bitch». Jeg nektet, og da slo han meg med kolben på pistolen, til jeg falt på kne. Deretter tok han penisen sin inn i munnen min og skrek:

«Du liker dette, eller hva? Jævla homse».

«La det være en lek», tenker Igor. «Det må være en lek».

Han snur seg og forsøker å løpe ut av leiligheten.

– Da slo han meg fem ganger til. Jeg blødde fra hodet, gikk inn- og ut av bevissthet – men klarte til slutt å åpne døren. Der stod sjåføren til «Mikhail». Han var maskert, og stod med en stang i hendene. Han slo meg en gang til – og forsvant.

Naboene varslet ambulansen. På sykehuset blir det konstatert at Igor Oliferko har brudd i hodeskallen.

– Jeg har migrene hverdag, er konstant trøtt og sliter på jobben. Legene sier at jeg har en høy risiko for å utvikle epilepsi, sier Igor.

32-åringen er åpent homofil, og anmeldte saken. Han forteller at det ble en vanskelig prosess.

– Etterforskerne nektet å skrive at jeg var voldtatt, sier Igor.

«Mikhail» sitter i varetekt, og saken er nå i rettssystemet – uten voldtektsanklagene.

– Jeg har fått angst. Jeg møter fortsatt menn på nettet, men jeg er engstelig selv for dem jeg kjenner, sier Igor.

Ingen tid for aktivisme.

Vi møter Igor på LGBT-senteret i Odessa, en kjelleretasje i en boligblokk fem kilometer utenfor sentrum. Senteret har ingen åpningstider på nettsiden, ingen skilt på døren. Når du ringer telefonnummeret, får du et «Hallo?», med det påfølgende spørsmålet: «Hvordan fikk du tak i dette nummeret?».

Bare det regnbuefargete gjerdet avslører at kontoret er noe mer enn en vanlig kjeller. Men malingen er i ferd med å flasse av. Fargestrøkene som er igjen, er bleket av solen.

Vegg i vegg med det lille senteret, holder politiet vakt 24 timer i døgnet, syv dager i uken.

Homoaktivist i Odessa, Vitalij Apanasenkov, har liten tro på Pride 2015.

Homoaktivist i Odessa, Vitalij Apanasenkov, har liten tro på Pride 2015.

– Vi har fått til en avtale med politiet om at de skal passe på oss. Det har tatt mange år å få tillit til politiet, sier Vitalij Apanasenkov.

Han tenner seg en tynn sigarett, og sørger for at alarmsystemet virker.

– Jeg er mot homoparader. Det er provoserende, og vi er et land i krig. Det er mye viktigere å sørge for sikkerheten til LGBT-mennesker, sier han.

Også Andrij Majmulakhin i Kiev er skeptisk til årets arrangement.

– Rent personlig mener jeg at det ikke er tid for parade nå. Det provoserer folk, og det er ikke trygt. Vi bør starte med å bygge opp vårt eget miljø før vi jobber med andre, sier Majmulakhin.