– Vi er livredde for at krigen skal komme tilbake

Maria (91) la seg langflat på gulvet da separatistene og den ukrainske regjeringshæren kjempet om Debaltseve.

Maria (91) la seg langflat på gulvet da separatistene og den ukrainske regjeringshæren kjempet om Debaltseve.

Maria Bajarskaja (91) har overlevd tre kriger. Den første ved å lyve på seg tuberkulose – de to siste ved å klamre seg til tregulvet, mens ukrainske og prorussiske soldater kjemper om hjembyen Debaltseve.

Tekst og foto: Per Christian Selmer-Anderssen

På trykk i Aftenposten april 2015. I november 2015 dro jeg tilbake til Debaltseve. Les denne reportasjen her. 

– I juni fyller jeg 92 år, og noen dager senere har jeg og mannen min 60 års bryllupsdag. Det blir nok ikke mye til feiring, sier Maria Bajarskaja.

Vi møter henne i det skrøpelige trehuset som hun deler med ektemann og to middelaldrende døtre.

De har bodd her gjennom hele krigen, som startet da de prorussiske rebellene tok over Debaltseve i april i fjor.

I juli 2014 kom de ukrainske regjeringsstyrkene tilbake etter en massiv bombing av byen. Kulturhuset ble lagt i ruiner. Lenins ansikt ble knust, der han stod gullforgylt i all sin sovjetprakt. Lokalbefolkningen var de første til å se symbolikken.

Men det verste var fortsatt i vente; I januar og februar 2015 kom de prorussiske soldatene med artilleri og raketter. Etter en måneds kraftig krigføring ble ukrainerne tvunget til retrett 18.februar. De rakk ikke å ta med sine døde soldater. Cirka 180 unge menn lå døde igjen på bakken

– Vi flyktet til min datters leilighet et annet sted i byen. De bombet så kraftig, at jeg måtte legge meg ned på tregulvet. Da vi så ut av vinduet, var taket på naboleiligheten blåst i filler, sier Maria Bajarskaja.

Frykter mer krig.

De som kunne flykte, forlot Debaltseve. I februar 2015 var det bare 5000 innbyggere igjen i jernbanebyen som før krigen startet huset 25.000 mennesker.

– Vi kunne ikke reise uten mor og far. Derfor ble vi boende. Nå er vi livredde for at krigen skal komme tilbake, sier Marias datter, Zoja Bajarskaja.

IMG_0971

Det er en frykt hun deler med mange.

– Å leve i konstant frykt er blitt en normaltilstand. Lokalbefolkningen er fortsatt langt fra rehabiliteringsfasen. Isteden er de opptatt av å overleve, holde seg varme og finne mat, sier koordinator i Leger uten grenser, Natalie Roberts.

Kanskje kommer rubelen.

Nå, i april 2015, er halvparten av byens innbyggere tilbake. Byen som møter dem er et sørgelig syn. Vinduer er knust. Hele blokker er bombet. Åkrene er minebelagt. Vannet kommer fra lokale brønner, elektrisiteten er borte i flere bydeler og matforsyningene er nødhjelp fra Russland. Køen utenfor nødhjelpslageret i sentrum av Debaltseve er denne torsdagen på et 50-talls mennesker. De må vente i timevis på et par løk og en håndfull poteter.

– Vi har ikke fått pensjon på mange måneder, men vi har hørt at Folkerepublikken Donetsk vil gi oss rubler i neste uke, sier Zoja Bajarskaja.

I påvente av friske rubler, er alle priser nå skrevet i både russisk og ukrainsk valuta. Men enn så lenge er det langt mellom rublene. Lokalbefolkningen får verken pensjon fra Ukraina eller lønn fra de prorussiske rebellene, og lever på oppsparte midler, sommerens avlinger eller poteter og mel fra Russland.

IMG_1017

– Det er en stor mangel på medisiner, og det går særlig utover de som er kronisk syke. Det betyr at eldre mennesker med diabetes og høyt blodtrykk løper en stor risiko. Krigen hjelper jo heller ikke på blodtrykket, sier Natalie Roberts.

Leger uten grenser har en mobil klinikk i sentrum av byen, der de gir gratis medisiner til trengende. I tillegg kjører de hjem til innbyggerne som ikke kommer seg ut av sengen.

– I løpet av krigen er begge sykehusene i byen bombet. Det ene er totalødelagt, mens det andre er ikke funksjonelt. Derfor planlegger vi å bygge opp en sengepost med 20 senger, sier Natalie Roberts.

I slutten av oktober 2015 ble Leger uten grenser kastet ut av Donetsk. Les mer om nødsituasjonen fra november 2015 her.

«Alt er normalt».

Hovedsykehuset i Debaltseve er omringet av militærkjøretøy og løsbikkjer. De to etasjene som er viet sivile pasienter er dunkelt opplyst. Vi møter en vaskedame i trappeoppgangen, men ellers er vi alene i korridorene. Dette sykehuset er tilsynelatende uten pasienter, uten leger, sykepleiere, lys, lyd eller noen form for medisinsk utstyr.

Unntaket er sykehussjefens kontor i enden av korridoren. Det ser til gjengjeld nyoppusset ut med russiske ikoner i en dekorativ formasjon på veggen.

– Alt foregår som normalt ved sykehuset, og vi har nå 39 pasienter. Deriblant flere barn, sier sykehusdirektør Vladimir Lutsjenko.

– Mangler dere medisiner?

Han smiler lurt og kommer med noen lovord om de nye myndighetene. Om at alt vil bli bedre, så snart folkerepublikken er i gang.

-Når det gjelder hva slags medisiner vi mangler, så er dette hemmelig informasjon, legger han til i midten av resonnementet.

Vi reiser til sykehus nummer to. En rakett er kilt fast i bakken. Et ukrainsk militærkjøretøy står igjen som et slags krigstrofe.

– Hvorfor tar du bilder? Kan du ikke isteden bygge opp sykehuset vårt, sier en tilfeldig forbipasserende.

Natalie Roberts i Leger uten grenser er blitt vant til å jobbe i en folkerepublikk der det meste er militarisert.

-Vi vil ikke kritisere noen, men vi har lagt merke til at det er soldater involvert når den russiske nødhjelpen deles ut. Sykehuset ser også ut til å være tilknyttet militæret. Derfor vil vi heller bygge opp en sengepost uavhengig av sykehuset i Debaltseve, sier Roberts.

Trett av krigen. I det lille trehuset sitter Maria Bajarskaja, og kommer seg ikke opp av senga. Ryggen hennes verker. Hun er gammel og trett.

-Da jeg var ung, så ville nazistene sende meg til Tyskland på arbeidsleir. Den russiske legen ga meg et råd; Lat som at du er syk. Si at du har tuberkulose! Det hjalp, de trodde meg, jeg fikk bli her.

Hun lener seg forover og fortsetter sin historie med knirkende stemme. Maria krever verken spørsmål, svar eller medlidenhet. Hun vil bare snakke uforstyrret om alt som var i gamledager.

Ikke et ord om hva somIMG_1208 kan komme.