Ord over øl

IMG_3126Du kan sette lokalavisene i flammer, banke opp redaktørene og sende pressefolkene på flukt. Men noen lokaljournalister lar seg aldri forvise.

Hun tar en slurk av ølen, og vifter lett med den blå, pusete luen.

– Jeg er glad jeg fant den, sier hun.

– Innerst i en krok av leiligheten. Dekket av støv.

Det var så mye annet som var tatt. Vannpipen. Treningsutstyret. Den halve tequilaflasken.

– Neste gang legger jeg igjen litt lime så festen er komplett. Og så jeg skriver en lapp til tyvene: ”Når dere bryter dere inn, vennligst gå inn i allerede ødelagt vindu. Ikke knus et nytt”.

 

Hun bor der ikke lenger. Leiligheten hun og kjæresten delte like ved flyplassen i Donetsk har stått tom siden hun flyktet for halvannet år siden. Hun evakuerte kattene til svigerforeldrene, tok med seg samboeren og reiste over grensen til Ukraina.

Min venninne var nyhetsredaktør i en avis som ble lagt ned så snart opprørerne tok over Donetsk. Nå står bygningen tom, uten vinduer og med en forsegling på døren: ”Dette er området til Folkerepublikken Donetsk”.  Et slags relikvie over en allerede glemt pressefrihet.

– Jeg fikk straks en ny jobb i Kiev. Skulle skrive om nye restauranter og klubber som åpnet i byen.

Her i Donetsk er vi nesten alene i kjellerpuben. Bartenderen har satt seg på gjestenes side av bardisken, og hviler hodet i armen.

– Jeg fikset det ikke lenger. Mens byen min var i krig skrev jeg om nye restauranter… Jeg møtte hipstere i Kiev som aldri hadde sett konflikt, og som kunne si ting som: Kan vi ikke bare bombe hele greia?

Hun sa opp, og reiste tilbake til Donetsk med utenlandske journalister på slep. Min venninne oversatte, skaffet avtaler og sørget for journalistenes sikkerhet.

Men de siste månedene har krigen gått over i nye faser, og nye kriger har kommet inn i nyhetsbildet. De utenlandske journalistene har sluttet å komme. Barkrakkene de satt på står tomme. Hotellobbyene, der de tidligere utvekslet røverhistorier og fylte røykerommene med billig sigarettrøyk, er nå forbeholdt nyrike prorussere. Det er ingen der til å spørre hvor de har fått pengene sine fra.

Redaktøren i den internasjonale avisen ringte venninnen min: ”Vi kan ikke sende moskvakorrespondenten, sorry. Men kan du ikke skrive selv?”

”Min engelsk er ikke god nok”.

”Skriv, skriv, skriv, bare skriv”.

Så satt hun seg på ekspressbussen til Donetsk igjen. Forlot et brutt samboerskap og atter en tom leilighet.  Stampuben hennes i Donetsk var blitt til fengsel og ifølge ryktene et rettersted for rebellene. Alle kollegene hennes hadde flyktet. Bare kattene og den pusete luen var igjen.

I Kiev har hun nettopp vært på et kurs i konflikthåndtering, slik vi vestlige journalister har i bagasjen før vi i det hele tatt tør å sette oss på flyet.

– De snakket om voldtekt, om at det er den største trusselen vi kan bli utsatt for. Vi jentene fra Ukraina måtte smile. Her er det nulltoleranse for voldtekt. En i bataljonen til kameraten min her i Donetsk ble tatt i et overgrep mot ei lokal jente. De plasserte ham midt på rullebanen på flyplassen, med sprengstoff over hele seg. Så ventet de på at den ukrainske snikskytteren skulle skyte og eksplosivene gå av. Det var bare føttene hans igjen. Jeg har ikke hørt om flere voldtekter.

Vi kjøper en øl til. Jeg får skum i skjegget. Hun nipper forsiktig.

Jeg sier at for meg er krig ødelagt potensial. Unge gutter som har mistet foreldrene sine og har lite å leve for i Russland. Nå går de rundt i uniform, mens tennene råtner.

De blunker raskere og husker dårligere for hver dag som går.

– Noen av dem er smarte, sier jeg.

– De kunne blitt til noe.

Hun heiser skuldrene lett.

– Det vil alltid være krig i verden, sier hun.

– Det vil alltid være unge gutter som dør. Det er krigens natur. Det er verdens økosystem. Først er det krig ett sted, og så blir det et annet.

Jeg lener meg forover. Legger merke til at jeg snakker mer enn jeg lytter.

– Men det er urettferdig. De kunne blitt til noe! Sier jeg.

– Eller de ville drept seg selv, på en annen måte, på et annet sted, sier hun.

– Krigen har gjort meg kynisk, kanskje er det det. Men det er sånn jeg tenker på det. Vi har en krig, vi er en slagmark, akkurat som så mange andre steder i verden, sier hun.

Dagen etter skal hun på jobb, uten journalist på slep – men med et oppdrag. Hun forsøker å unngå telefonene fra pressesenteret i Donetsk. ”Vi vil ha en samtale med dere som jobber for utlendingene”, sier de. Hun går snart tom for unnskyldninger.

Du kan ta avisene ut av byen, brenne redaksjonslokalet, plombere dørene med svarte-og-røde flagg, banke redaktørene, sende journalistene på flukt, nekte annerledes tenkende visum.

Men Folkerepublikken Donetsk klarer ikke å drive journalistikken ut av nyhetsredaktøren.