Stemmene i natten

IMG_3540For deg er krigen i Øst-Ukraina endel av nyhetsbildet. For meg er det stemmene fra kjøkkenet til naboen.  

– Jeg vil sove! Skriker nabodama.

Det er så lytt fra mitt soverom til hennes kjøkken, at jeg hører hvert ett ord.

– Det ser ikke ut som om du har tenkt til å legge deg, sier mannsstemmen.

Stemmen hans er kjølig. Jeg tipper at han er i midten av 40-årene, og er kledd i svart. Det er en stemme som ikke tåler lyset.

– Jeg vil sove.

Jeg hører henne hver kveld mellom ti og midnatt, og det høres ut som om hun er i 60-årene.

Etter en måned i leiligheten, har jeg regnet meg frem til at hun er omringet av tre menn. Den første er ektemannen/sønnen/arbeidsgiveren på Skype. Hun pleier å gråte til ham, mellom ti og elleve på kvelden.

– Jeg orker ikke mer, sier hun.

Hva hun ikke orker, har jeg vanskeligheter med å oppfatte, men det er noe med at hun får inn stadig mindre penger. At livet er hardt. At prisene har gått opp i det siste.

Jeg hører sjelden hva skypestemmen sier, men han er oppfordrende på en hissig måte. Belærer henne. Kjefter. Stilner når hun er på sitt mest desperate.

Så har vi den kjølige stemmen. Han som alltid skal ha en sigarett klokken syv på morgenen, og som setter den gamle damen på plass. Kjølig. Formyndersk

– Du fikk 400 rubler, sa han til henne i går.

– Nei, det var bare 300! Jeg sverger! Jeg ga alle pengene til deg.

Tidligere samme uke, klokken 05:

Den gamle kvinnen: Jeg drar.

Den kjølige mannen: Du kan ikke dra.

Kvinnen: Jo det kan jeg, jeg går ut og henter eieren.

Mannen: Det er portforbud.

Kvinnen: Det driter jeg i.

Stillhet. En begynnende gråt. . Et kvalt klynk.

Kvinnen: Har du en sigarett?

Noen ganger setter de på en pornofilm. Det er den samme hele tiden. Den går i loop, og varer i cirka ti minutter.

Den tredje mannen på kjøkkenet, er ”soldaten”. Han er der aldri samtidig med skypestemmen eller den kjølige mannen. Men når han først kommer, skjønner jeg på stemmene at det står mye på spill. ”Soldaten” snakker om ”basen”, og om ”politiet”. Og han skal ha penger. Mye penger.

Det er en stemme som lyder kvapsete og uniformert.

– Jeg vil ha 3000 rubler, sier han.

– Det er altfor mye. Jeg har ikke så mye penger, klynker kvinnen.Hvis jeg ikke får pengene, så forteller jeg til politiet hva som foregår her.

En gammel dames stønn. Lyden av sedler.

– Du har mer!

– Nei, det er alt jeg har.

Lyden av skapdør som åpnes. Et sukk fra en overvektig mann. En dør som går igjen.

Jeg hører at tekokeren gurgler. At to kopper berører hverandre med et klirr. Kanskje er det noe som settes i en kum.

– Har du en sigarett? Sier hun.

Den kjølige mannen er i rommet. Han tar henne med ut på balkongen.

En av dagene venter jeg utenfor oppgangen deres. Kommer noen inn? Noen ut?

Skal jeg kjøpe en flaske vin, beklage den festen jeg hadde på søndag – og late som om jeg er en naiv nabo?

Hvem vil åpne? Hva vil skje?

Men ingen går inn, og ingen går ut. Og motet jeg har på dagen, svikter når mørket faller på.

Hvem er stemmene? Hvorfor er kvinnen så klynkende? Hvorfor går hun ikke bare?

Bør jeg ringe politiet?

Jeg ler av at jeg i det hele tatt tenker tanken. Eller, for å være ærlig. Jeg tenker aldri tanken.

Jeg tenker at ”jeg burde ringe politiet”. Men dette er et samfunn der en slik telefon kan bety slutten for dem, for meg – og for mitt prosjekt.

Derfor bytter jeg isteden soverom.

Jeg kryper inn mellom nyvasket sengetøy, på en litt for tynn madrass i en litt for kort sprinkelseng. Det lukter sommer, bestemors vaskemiddel, en plutselig følelse av trygghet.

Kvelden etter åpner jeg dørene mellom alle rommene – slik at lydene skal vekke meg før faren kommer. Nå er det som om stemmene fra kjøkkenet prikker meg på skulderen.

En anelse klynk. En svak bass av kjølighet.

Et kjøkkendrama jeg har stengt ute fra livet mitt.